Loading...

FIRE LIVSENDRENDE ÅR

Et blogginnlegg skrevet av Max Ole Wittusen om hans møte med Amigitos, og hva det har betydd for han.

MITT FØRSTE MØTE MED AMIGITOS

Det har nå gått bare litt over fire år siden jeg først kom i kontakt med Amigitos. Jeg skriver bare fordi det føles mye lenger, da dette møtet etter hvert har endret hele livet mitt. Den første kontakten var egentlig helt tilfeldig, da jeg er i en så privilegert livssituasjon at jeg har tid og anledning til å bruke tiden min på aktiviteter jeg setter pris på med gode venner.

Her i Horten, på Borre Golfklubb, har vi en årlig turnering hvor det er fine premier, et hyggelig lag, og en kostelig bankett på kvelden. Turneringen heter Fiber’n. For drøyt fire år siden fikk Amigitos tilbud om å hjelpe til med arrangementet, samt å kunne drive fundraising hele dagen og kvelden. Den hjertevarme måten disse fantastiske jentene klarte å formidle budskapet på, resulterte gledelig for alle i en temmelig rund sum på kontoen til Amigitos.

Dermed fikk vi alle noe å følge med på og snakke om i tiden som fulgte. Personlig støttet jeg Amigitos noe sporadisk i begynnelsen, men jeg kom etter hvert inn i en fast ordning som fadder. Dette er jo forståelig det beste, slik at organisasjonen har litt forutsigbarhet i økonomien.

BEUNDRING FRA SIDELINJEN

Jeg fulgte hele tiden med på de fantastiske historiene fra den andre siden av Atlanteren, og hva disse nydelige damene med base i Horten klarte å utrette med begrensede midler. At så mange involverer seg er fantastisk beundringsverdig. Unge jenter som gir så mye av seg selv og sin tid er rett og slett rørende å se. Også tatt i betraktning at de ikke har annen økonomisk kompensasjon enn egne oppsparte midler.

Papi smiler som en sol 🙂

Og hvem lar seg ikke smelte av bilder av glade barn? Selv om bakteppet er temmelig dystert er det tydelig at Amigitos sitt arbeid har et stort, positivt inngrep i livene til de små. Dette er nok hovedårsaken til at de frivillige reiser ned, gang etter gang. Dette i seg selv bør jo være et kvalitetsstempel, dersom man ikke føler at det nytter vil man jo ofte gi opp. Men navnene på mange av de frivillige ble etter hvert kjente, da de stadig gjentok reisen.

Jeg tar en Heidi Weng, og bøyer meg i hatten!

DET FØRSTE BESØKET

Som fadder har jeg også hatt jevnlig kontakt med Mika, og hun har ved flere anledninger utfordret meg på at jeg burde ta turen over Atlanteren for å se og oppleve hvordan dette er. Jeg hadde selvsagt hatt lyst, men ikke følt at jeg har hatt nok tid. Inntil høsten 2017.

Jeg hadde besluttet å gi en stor julegave til skolen, og i samråd med Mika ble den handlet inn. Men når jeg så mengden dette ble til slutt, fikk jeg litt dårlig samvittighet. Dette skulle jo fraktes ned til den Dominikanske Republikk. Etter å ha summert feriedager og innarbeidet tid, fant jeg ut at jeg kunne ta tre ukers juleferie. Arbeidsplassen sa ok, og overraskelsen og gleden var tydelig når jeg nevnte for Mika at jeg kunne være med som bærehjelp.

Den 18. desember gikk reisen til Puerto Plata via Frankfurt. Heldigvis var vi mange som skulle nedover slik at vi fikk fordelt alle tingene som skulle med. Mika hadde organisert alt for meg, så jeg ble hentet på flyplassen av Amigitos sin lokale drosjesjåfør, Joaquin Batista. Leilighet var bestilt i Cabarete, i Royal Residence Apartamentos hvor også Mika og hennes datter skulle bo. Dette er omtrent to og en halv mil fra Pancho Mateo, ca. en halvtime med bil. Jeg var heldig og fikk en kveld, natt og dag for å komme i gjenge før det store møtet med Pancho Mateo og våre amigitos.

Gaten inn i Pancho Mateo.

Det var med blandede følelser jeg ankom Pancho Mateo med Mika to dager etterpå. Jeg var veldig spent på hvordan jeg skulle håndtere opplevelsen. Mye svelging måtte til for å holde tårene unna over den vanvittige mottakelsen Mika fikk når alle barna flokket seg rundt og på henne samtidig som de ropte Mika-Mika-Mika! Den fantastiske gleden oppi all elendigheten! Og det store fine bygget som jeg selvsagt hadde sett bilder av – tre etasjer med skole til de små! Helt vidunderlig – dette hadde jeg også fått lov til å være med på!

Jeg fikk også en sightseeing i Pancho Mateo med de minste på tur, og med små hender i mine sugde jeg inn lyder, lukter, levekår, glede og kjærlighet. Nå kunne jeg se alt med egne øyne, og det jeg opplevde denne dagen har jeg tidigere beskrevet som den beste julegaven jeg noensinne har fått, og ordene står fremdeles ved lag. Denne julegaven er nok uslåelig.

JULEAVSLUTNING

I dagene opp mot Juleavslutningen den 22 fikk jeg gleden av å jobbe lange dager sammen med de andre frivillige, ansatte og elever for å pakke julegaver og julematposer. 122 julepakker og 150 julematposer! En sann glede med et kjempegodt samarbeid.

Matposer til jul, slik at de har mat også når skolen har stengt.

På den store dagen fikk vi oppleve en fantastisk underholdning fra barna som hadde laget teater, kostymer og fremførte teaterstykket og julesanger samt en nydelig danseoppvisning – stort!

Dans, underholdning og mange smil på juleavslutning.

Deretter var det mat! Og det ble stille, stor konsentrasjon og nytelse speilet seg i ansiktene til de små. Det er ikke alle som får mat hver dag, men igjennom Amigitos får de i alle fall mat på skolen. Derfor er det så viktig og fint med matvareposene som Amigitos samler inn til ved at mange hjertevarme mennesker kjøper Julematsertifikat som gaver.

Etter maten måtte de fleste strekke litt på bena, og plutselig gikk alarmen: noen hadde sett en rødkledd person på vei inn i Pancho Mateo! Nissen kommer! Barna flokket seg rundt en godt forkledd Joaquin og gikk med ham frem til skolen hvor han delte ut både pakker, klemmer og kjærlighet.

Stor spenning når selveste julenissen dukker opp i Pancho Mateo 🙂

Og etter at dette hadde roet seg ble det tid for matvareposer. En jevn strøm med mennesker kom til skolen og hentet en eller maksimalt to poser hver. Dette sikrer mat for familien i julen hvor skolen er stengt. Den største glede er å glede andre, og jeg fikk den største gleden denne dagen. Takknemligheten fra hele samfunnet var å ta og føle på, fra ung til gammel. Kanskje spesielt fra de gamle, som tar dette mer innover seg enn de fleste. For dem er dette som skjer en trygghet for fremtiden til bateyen Panco Mateo og deres etterkommere.

EN SOLSKINNSHISTORIE

En glad Jose etter en vellykket operasjon og uante mengder antibiotika.

Det er mange små og store historier som oppstår i kjølvannet til Amigitos, og alle er like rørende. Som den lille guttebabyen som ble etterlatt på trappen til skolen før julen, og nydelige Nadia ikke nølte med å ta til seg.

Skolens vaktmester, Jose, er en glad gutt med verdens herligste smilerynker rundt sine snille øyne hvor enn han hjelper til. Aktiv som han alltid er, er det lett å se om han har vondt. Og det var det tydelig at han hadde under juleforberedelsene. Han ble konfrontert med dette, og innrømmet at han slet med infeksjon i metall i hofte og ben fra en ulykke noen år tidligere. Han ble bedt om å undersøke hva en operasjon ville koste. Og så satte vi i gang en kronerulling som tidligere var foretatt for å samle inn til bord og benker i skolen. Og det fantastiske var at vi klarte å samle inn beløpet til operasjonen på under en halv time!

Jose bestilte time for operasjon den 26. desember på den samme klinikken som han opprinnelig var blitt operert. Og Mika og jeg fikk lov til å være med. Det ble også en forunderlig opplevelse. Når man er på bunnen i samfunnet må man benytte de rimeligste helsetjenestene man finner for å ha råd til dem. Her er det bygget opp på samme måte som i USA. De som har råd til helseforsikring får den beste behandlingen.

Klinikken Jose skulle opereres i var ikke bra, det var skittent og kirurgen så rimelig sliten ut. Overvektig, svett med sigarstemme og hullete operasjonstrøye. Men han fikk gjort jobben, og det var han Jose følte seg trygg hos.

NYTT ÅR OG NYE OPPLEVELSER

Både jul og nyttår ble feiret med gode Amigitos-venner i Cabarete, men vi var så heldige at vi også fikk spre glede i Pancho Mateo selv om skolen var stengt.

I Puerto Plata by går det en taubane opp til et stort fjell med utsikt utover Atlanteren som jeg hadde luftet for Mika at jeg gjerne skulle ha tatt. Fjellet heter Isabel de Torres og er 800 meter høyt. Mika luftet den nydelige tanken på at vi skulle ta den sammen og ta med noen av guttene fra skolen. Og slik ble det, seks nydelige, høflige og glade gutter ble med Theresa, Mika og meg opp på det høye fjellet. Og ingen av dem hadde vært der før!

Den andre nyttårsdag ble benyttet med fire av de minste, Renate, Theresa, Mika og meg på tur til Puerto Plata by for å handle klær, mate duene og spise is. En fantastisk opplevelse med mange rare ord fra ivrige små barnestemmer. En av dem fikk jeg lov til å være fadder til, lille Joshua. Før denne turen hadde jeg bare vært fast fadder uten noen navn å feste dette ansvaret til, men nå har jeg Joshua.

Joshua er ivrig på å mate duene. Han er også et fantastisk fadderbarn, og kaller meg «Maz» 🙂

FARVEL OG PÅ GJENSYN

Den siste kvelden ba jeg ut jentene og Carla, som hadde fått lov til å overnatte i leiligheten til Mika, på middag. En spesiell kveld. Carla kjente ikke igjen noe av det hun skulle spise, annet enn ketchupen i en egen skål. Som hun da drakk av. Vi forsøkte å holde oss alvorlig, men det var ikke lett. Hun hadde bedt om pollo (kylling), men den var jo innbakt, så den kunne hun jo ikke spise.

Siv Mika, Joaquin og mange flotte små møtte meg på flyplassen for å ta farvel.

Dagen etter kjørte Mika og Carla meg til flyplassen, og jeg fikk en stor overraskelse i innsjekkingskøen. Plutselig var en stor gjeng med barn på plass og skulle ta farvel med meg. Joaquin hadde fylt opp den store drosjen sin med barn fra Pancho Mateo, noe som ikke gjorde det noe lettere å gå inn i sequrity sonen.

På veien hjem bestemte jeg meg for å bestille ny billett til sommeren, jeg lengtet allerede etter Amigitos og Pancho Mateo.

Som jeg gledet meg til neste tur og flere øyeblikk som dette!

FLERE BLOGGINNLEGG

Max lykke

februar 17th, 2019|0 Comments

Max ble kjent med Amigitos for fire år siden. Det skulle bli et møte som endret livet for alltid. Nå har han besøkt Pancho Mateo flere ganger, og er stolt fadder til energiske og livsglade Joshua.

GJØR EN FORSKJELL I DAG

Så lenge fattigdom, urettferdighet og ulikheter består, kan ingen av oss helt hvile.
Det skal ikke så mye til å endre et liv, ta kontakt i dag og utgjør en forskjell.

ENGASJER DEG
DONER NÅ
2019-03-31T09:11:33+02:00